Mange av dere vil nok se på disse begrepene som nokså like, synonyme - men den gang ei. Det er en forskjell, og forskjellen er kanskje like grei å bli klar over. Da jeg ble klar over den fikk jeg en større forståelse for hva som var mitt ansvar knyttet til "sykdomsutviklingen" min, og hva som samfunnet selv kan stå ansvarlige for.
Nå er det viktig å være klar over at det ikke er enkelt å definere begrepene, de er svært sammensatte. Likevel kan det være interessant å gjøre det, nettopp for å se forskjellen. Den Nordiska folkhøgskolan i Sverige har et ganske interessant perspektiv på det hele (hentet fra WHO), som jeg ønsker å dele med dere - klikk på bildet for en forstørret versjon:
Verdens helseorganisasjon legger altså mye av skylden på omgivelsene rundt. De kan bidra til at opplevelsen som funksjonshemmet blir som en herlig fest eller et sant helvete. Omgivelsene rundt bestemmer altså kort sagt hvor stor grad av handikappet som er synlig - hvor stort grad av hinder en person opplever i dagliglivet. Videre mener WTO derfor å konkludere med at en person kan føle seg handikappet i et miljø, men ikke et annet. Funksjonshemmingen er alltid til stede, men følelsen av å være handikappet varierer fra sted til sted.
Man skulle tro at Norge som ønsker å fremme universell utforming har tatt dette til betraktning. Samtidig finnes det fortsatt alt for mange brosteiner i Karl Johan, og flust av høye fortauskanter, eller gamle bygninger med masse trapper uten heis. Slik ser det heller ut til at samfunnet definerer dagens funksjonshemmede som sterkt handikappet. Er det derfor rart at mange lettere ser hindringer fremfor muligheter? Hadde dagens samfunn tatt universell utforming på riktig alvor, så er det god grunn til å tro at begrepet "handikappet" ville vært lite brukt i dag. Det er en tankevekker.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar